Det må ha vært i 1992 at jeg spilte mitt første fotballmanagerspill. Jeg husker ikke hva det het, men det hadde 16 farger og et begrenset antall knapper å trykke på. Selve kampene så man aldri. Man valgte ut spillere og innbyttere, trykket på en knapp, ventet i ulidelig spenning og fikk et resultat. Man måtte begynne på bunnen som manager for et lag utenfor det engelske ligasystemet, med andre ord halvprofesjonelle klubber vi aldri hadde hørt om før.

Jeg var solgt.

En kompis og jeg ble managere for bakgårdsklubben Yeovil Town. To 11-åringer som ikke visste hva verken «transfer», «pulled hamstring» eller «scout» betød, klarte å rykke opp fire år på rad. Rykket vi ikke opp, slo vi til på et jobbtilbud fra en klubb på et høyere nivå. Hardt arbeid og et par forsakede lørdagskvelder var alt som skulle til for å bli fotballmanagere på toppnivå i England. Drømmen om en framtid som fotballmanager var født.

Et tiår senere kom Championship Manager 3. Har du en samboer, venn eller bror som har mast ustanselig om fotballmanagerspill i 25 år, er det dette spillet som er grunnen. Med CM3 startet karrieren i Manchester United, Real Madrid, Juventus, eller mitt elskede Liverpool, i stedet for Yeovil. Men man kunne begynne i Yeovil – eller alt mellom Yeovil og Real Madrid – om man ville. Gradvis hadde spillene blitt større og mer oppdaterte. Databasene med tusenvis av spillere fra den virkelige fotballverdenen og dens hundrevis av klubber gjorde at Championship Manager i 2001 var en unik spillopplevelse. Valgmulighetene var mange. Man visste aldri hva som var rundt neste hjørne.

Fortsatt var spillet uten levende bilder, praktisk talt uten lyd, og fremdeles satt man og trykket på stygge knapper og så de samme få og kjedelige bakgrunnsbildene om og om igjen. Likevel begynte ryktene å gå om menn som hadde mistet jobben, kona eller vettet. Senere har jeg fått ryktene bekreftet gjennom bøkene og dokumentarfilmen om spillet.

CM3 er et spill som får en til å glemme avtaler, måltider og døgnrytme.

Det er nemlig fortsatt mulig å rykke opp fire år på rad. Så lenge du lager et godt treningsopplegg og en god formasjon, behandler spillerne dine pent, ansetter gode speidere, sender dem jorda rundt, holder øye med unge talenter, følger med på gamle ringrever, skaffer deg gratis spillere, ber trenerne dine vurdere spillerne dine én etter én, og selger de som ikke kommer til å bli noe. Sagt med andre ord: Trykker på de rette knappene, studerer kompliserte tallrekker som vurderer spillernes ferdigheter på en skala fra 1 til 20, og lager et budsjett for klubben din som er mer gjennomtenkt enn husholdningsbudsjettet ditt – og som følges. Jeg ble utpekt som verdens beste fotballmanager mange ganger, men oftere fikk jeg sparken.

Som manusforfatter ser jeg at spillet har en elendig dramaturgi, men kanskje det er nettopp den som gjør spillet så virkelighetsnært. Med CM3 blir kampene levende i form av tekst på skjermen som beskriver noen utvalgte bevegelser, pasninger, skudd og dødballer. Man får også total oversikt over hver eneste pasning, dribling, skudd, hodeduell og så videre som hver enkeltspiller har deltatt i, og hvor mange av disse som er vellykkede. Hundrevis av tall som må studeres og tolkes for å sette sammen det perfekte lag.

Derfor gir jeg meg selv en hvit hval å jakte på: Jeg skal vinne tre turneringer på én sesong, ta et lag opp fra fjerde nivå til ligaseier eller vinne Champions League med en norsk klubb.

Iblant glemmer jeg hva dette målet er, andre ganger blir det en hellig gral, fordi ingen av de store stjernene vil spille for Hamar-kameratene, enda HamKam uten tvil er Nord-Europas beste lag og har slått ut Manchester United i kvartfinalen i Champions League. Jeg begynner å miste fokus og ta desperate avgjørelser, og konspirasjonsteoriene blomstrer: Utviklerne bak spillet holder med erkerivalen Everton, kan spillet være programmert slik at Liverpool aldri skal vinne FA-cupen? Men hva har de imot HamKam? Det gjør vondt når det går dårlig.

Årene kom og gikk, jeg studerte på universitetet, jeg ble journalist som planlagt, jeg gikk filmskole, og jeg nådde målet mitt og ble manusforfatter. I ettertid ser jeg at jeg hele tiden har skapt en perfekt tilværelse for å kunne dyrke min egentlige lidenskap. Jeg har aldri sittet på bussen eller ved frokostbordet og tenkt på medievitenskapelig teori, Vær varsom-plakaten eller filmdramaturgi. Jeg har tenkt på 5-3-2, høye lønnskostnader og tapte Champions League-finaler.

Spillserien Championship Manager har skiftet eier, skiftet navn, og begynt med animerte kamper og muligheter for dialog med spillerne man rår over. Fansen har laget databaser så man kan fortsette å spille originale CM3 med stadig oppdaterte spillere, klubber og ligaer. Dermed er det kanskje lettere å forstå at antall timer som fotballmanager kommer opp i flere hundre i året. Snart 25 år med fotballmanagerspill betyr dermed flere tusen timer. Men det absurde er at jeg fortsatt kun spiller CM3, og jeg spiller det slik det skal spilles: Uten oppdateringer, men med det opprinnelige 2001-universet. Uten å endre på spillernes stats (juks!), uten å kjøpe den fiktive storscoreren Tó Madeira (juks!), og uten å lagre spillet før en viktig kamp for å kunne gi meg selv en ny sjanse om jeg skulle gå på et irriterende tap for allerede nevnte Yeovil Town i FA-cupen.

For et par år siden sluttet jeg. Rygget kontorstolen bakover, og så spillet på avstand. Det var en omvendt «The Matrix»-opplevelse: Det er jo bare tall! sa jeg til meg selv. Tallrekker, programmert kode, matematikk! Følelsen av å være med på noe virkelig og viktig var blitt borte, etter mange middelmådige sesonger. Dessuten hadde jeg musearm og nakkeplager. Jeg avinstallerte spillet og skrev et krimmanus om en drapsetterforsker som ble fullstendig besatt av sakene han jobbet med.

Jeg har lang erfaring med avhengighet på grensen til besettelse. Hver gang jeg har blitt kvitt én avhengighet har det gått kort tid før jeg plukker opp en ny. Det skjer gjerne om vinteren, når humøret og selvfølelsen går ned i en bølgedal. Jeg går for kortvarig lykke, installerer CM3 igjen og velger Liverpool. Tre timer senere har jeg sagt «bare én kamp til» til meg selv minst fire ganger. Og jeg kjenner meg tom. Jeg skulle lest pensum, jeg skulle jobbet med manuset, jeg skulle ryddet i boden.

Jeg begynner da å bli klar over at jeg har et problem, og det er den verste tiden. Når jeg vet at spillingen ikke gir meg noen glede, men jeg likevel spiller. Jeg utsetter arbeidsoppgaver på ubestemt tid og kommer for sent på dagjobben med skitne sko og uflidd skjegg og hodeverk. Seks timer med stirring på en skjerm, trykking på knapper og konstant irritasjon over at verdens tilsynelatende beste fotballag sliter med å vinne bortekamper er ikke bra for nattesøvnen.

De fleste CM3-spillere lyver om hvor mye de spiller. Kanskje er det derfor spillserien nevnes i cirka 40 referater fra skilsmissesaker i Storbritannia. I alle fall føles to timer som kort tid, selv om de er brukt på papirarbeid for å kontrollere at jeg har den perfekte spillerstallen klar til kommende sesong.

Ja, det er arbeid. Oversiktene og skjemaene er ikke en del av selve spillet; jeg har dem i et Excel-dokument.

Spillet blir aldri ferdig, det er bare å fortsette inn i det nærmest uendelige. Nye spillere, altså nye kombinasjoner av tall, med et navn fra en navnegenerator, dukker stadig opp på markedet. Det er alltid en ledig jobb i et annet land eller en annen liga om du skulle få sparken, og man kan hele tiden sette seg nye personlige mål. Etter 128 sesonger klikker spillet, men da er det bare å begynne på nytt igjen og se om du klarer å slå dine egne meritter. Man blir stadig flinkere til å finne unge og lovende spillere, og man blir stadig bedre kjent med spillets univers og vet hvilke spillere som har stort utviklingspotensial, selv om de aldri har slått til i virkeligheten. Min personlige favoritt er Liverpools 16 år gamle venstreback John Welsh. Venstrebacker er vanskelig å få tak i, og jeg må ha kjøpt over 700 av dem i løpet av min karriere. Man kan nemlig aldri vite helt sikkert at en spiller blir god, selv om du har ferdighetene hans på en skala fra 1 til 20 listet opp foran deg. Å, nei da.

Spillet er fullt av X-faktorer, og det er ekstremt uforutsigbart. Det finnes ingen matematisk formel bak verdens beste fotballag, spillerne må også ha god kjemi. De må like stemningen i garderoben. Akkurat som i det virkelige liv.

Spillet har gitt meg mer enn underholdning. Det har gitt meg grunner til å stå opp om morgenen, til å skryte til kompiser, noe å snakke om med sjefen i min nåværende jobb. Men jeg husker godt at i 2006 var alle rundt meg overbevist om at dersom mastergraden min i medievitenskap ikke ble fullført, ville det være på grunn av Championship Manager.

Så, hvordan går det egentlig i dag, nesten 25 år etter at jeg ble hekta på fotballmanagerspill? Det går bra, selv om jeg ikke har mastergrad. Jeg jobber på en skole, i en femti prosent stilling så jeg har tid til å jobbe med andre ting ved siden av. Jeg har fulgt drømmen, og ting ser ut til å ha ordnet seg. Jeg kjenner på en mestringsfølelse jeg har savnet store deler av livet. Jeg har ingen bekymringer for økonomien, og når det gjelder framtiden har jeg begynt å tenke på neste generasjon. Allerede nevnte John Welsh begynner nemlig å bli gammel, men vi har nesten 50 millioner pund på konto, og har vunnet Premier League fem år på rad.

Men jeg har aldri vunnet FA-cupen.