Jarle Grindhaug er en av grunnleggerne av spillnettsiden PressFire.no, som nå drives som en del av Dagbladets kulturavdeling. Han har jobbet som spilljournalist i over ti år.
Illustrert av Børge Bredenbekk | ByHands
Ti utvalgte tekster tar for seg det som ikke er sagt om dataspill.
Velkommen til antologien Digitale liv.
Les teksteneOrd på spill
Vi har mottatt 180 bidrag fra tenåringer, studenter og godt voksne, fra foreldre til spillende barn og fra foreldre som spiller. Nær en fjerdedel av tekstene er skrevet av kvinner. Bidragene viser at dataspill har vært viktige følgesvenner for ulike typer spillere, ofte over lang tid. Dataspillets evne til å skape sterke forbindelser i en fragmentert hverdag går igjen hos mange.
Vi blir kjent med entusiaster som problematiserer at det blir for mye spilling, og med skeptikere som fristes til å forsøke seg på spill – og liker det. Mange av bidragene som er valgt ut til antologien, klarer å holde på en nerve i opplevelsen av spillet. Opplevelsen kan røre ved noe som er både godt og vondt, men intensiteten er alltid høy. At så mange av bidragene har litterære kvaliteter, er en kjærkommen bonus.
Målet med Digitale liv har vært å få fram stemmer og synspunkter som kan tjene som individuelle, kritiske og undersøkende tilnærminger til en populær aktivitet. Vi har ønsket å komme forbi skyttergravsposisjonene og åpne for en fordomsfri og kritisk debatt med sans for nyanser. Om vi og skribentene har lykkes med det, får være opp til deg som leser å bedømme.
Vi takker hver og en som har sendt inn sin artikkel, og sender en stor gratulasjon til de ti som er blitt med i denne digitale antologien.
PS. Om prosjektet kan inspirere til gode søknader til Fritt Ord der dataspill blir belyst, omtalt og problematisert, vil noe av hensikten være oppfylt.
Publisert 1. september 2016
Sola skinner og sommeren har festet grepet i borettslaget idet jeg lemper den siste baggen inn i bilen. Klokka er litt over tre. Selv med fredagstrafikken ut av Oslo burde vi være på Vestlandet før midnatt om vi kommer oss av gårde nå. Jeg fester ungene i barnesetene mens kona er inne i rekkehuset vårt og napper ut stikkontakter og sjekker vinduene.
LesPublisert 31. august 2016
Månen henger over åskammen og sender bleke stråler utover det dunkle landskapet. Føttene mine beveger seg hurtig over sanddynene. Myke støvler av geiteskinn finner feste i den tørre sanden, mens skinnkappen svinger i takt med mine bevegelser.
LesPublisert 30. august 2016
Jeg kjente ham kun gjennom spill. Men da han døde, ble jeg overrasket over hvor vondt det gjorde. Det startet med Pokémon. Det startet med null engelskkunnskaper, masse fantasi og et brennende ønske om å klare det samme som storesøster. Det startet med nysgjerrighet, klissete fingre og en Gameboy Color. Det handlet om mestring og […]
LesPublisert 29. august 2016
Det må ha vært i 1992 at jeg spilte mitt første fotballmanagerspill. Jeg husker ikke hva det het, men det hadde 16 farger og et begrenset antall knapper å trykke på.
LesPublisert 28. august 2016
Hundene bjeffer mer enn vanlig når jeg kommer hjem. Skolen har vært hard i dag, 2 av 3 tentamener er ferdige, og jeg er helt slapp. En runde Halo kan ikke skade noen?
LesPublisert 27. august 2016
Fyrste gongen spelet lar meg styre den svarte og muskuløse snikmordaren, høyrer eg lyden av ein hjelpelaus kvinneleg slave. Eg styrer snikmordaren gjennom karibiske flora og fauna for å koma slaven til unnsetning – etter hektisk arbeid med spelstikka kjem eg endeleg tilstrekkeleg tett på den kvite overfallsmannen.
LesPublisert 26. august 2016
Da påskeferien startet, dro jeg til hjem til mor og far. Jeg gledet meg til ferie i rolige trakter, med tid til å slappe av og drikke øl med gamle kompiser.
LesPublisert 25. august 2016
På et av de få bildene som finnes av meg fra da jeg var liten gutt, ligger jeg på en solseng med alt for stor hettegenser, med store runde solbriller og en stor grå håndholdt Nintendo Gameboy. De små hendene mine klarer bare så vidt å gripe rundt spillmaskinen.
LesPublisert 24. august 2016
Jeg sitter på flyet fra Beirut til Istanbul. Vi er i rute, pusten går jevnt og nesten umerkbart fra de to som sitter ved siden av meg. Varmen i Libanon har fulgt meg inn, det renner små svetteperler nedover nakken, håret klistrer seg til skallen.
LesPublisert 23. august 2016
Faen som jeg savner Nora. Det var hun som var klippen i slike situasjoner, hun kunne ha satt seg ned ved siden av meg, strøket meg over det glattbarberte hodet mitt og sagt at det ikke var noe å være redd for, folk har opplevd verre, det er knapt krig det her, vi har jo mat og tak over hodet.
Les
