Månen henger over åskammen og sender bleke stråler utover det dunkle landskapet. Føttene mine beveger seg hurtig over sanddynene. Myke støvler av geiteskinn finner feste i den tørre sanden, mens skinnkappen svinger i takt med mine bevegelser. Over skulderen henger pilkoggeret og buen. Jeg har laget den selv i verkstedet, gjort meg flid og forsterket både grep og sikte. Bedre bue har jeg aldri hatt.

Jeg kjenner at jeg trives i ørkenen sammen med følgesvennene mine. Ikke minst setter jeg pris på gode samtaler og morsomme kommentarer. Men vi er ikke her for å prate.

Et svakt vindpust kiler meg i nakken. Jeg stopper urolig og lytter. Synes jeg hører vingeslag. Vinden øker i styrke, og en ildrød flamme etterlater en svart stripe i landskapet. Vi skimter skyggen av dragen som glir over ørkensanden. Sammen med vennene mine finner jeg ly i en hule i terrenget. Holder pusten og venter.

Det piper fra komfyren. Motvillig legger jeg fra meg fjernkontrollen og går for å redde potetene. Jeg tar runden for å varsle familien om at middagen snart står på bordet.
– Vent litt mamma, jeg skal bare redde verden først, erklærer tenåringen, fordypet i sitt eget spillunivers.
– Ok, mumler jeg, fremdeles irritert over å ha blitt avbrutt i mitt eget spill. Det kan bli vanskelig å samle familien rundt et felles måltid, så jeg bestemmer meg for å starte alene. Funderer over om jeg har styrke nok til å ta opp kampen mot dragen etter middag.

Piltastene på fjernkontrollen hjelper meg å åpne kartet og markere punktet hvor vi kan lokke til oss dragen. Vi legger ut fem geiteskrotter og tar dekning bak noen store steinformasjoner som stikker opp av sanden.

En magiker holder utkikk mot himmelen. Han har et skarpt blikk og en skarp tunge, og han nøler ikke med å servere bitende ironi når situasjonen inviterer til det. Nå tier han med en dyster mine. Jeg lurer på om han tenker på dragen eller på hjemlandet han forlot for lenge siden. Han har betrodd meg at han dro fordi han ikke kunne leve opp til familiens forventninger. Å gifte seg med en kvinne ville for ham bety å leve på en løgn. Plutselig løfter han hånden som et tegn på at vi skal være på vakt.
– Å legge ut åte til en drage. Jeg skulle visst blitt hjemme i dag, mumler skarpskytteren idet han spenner armbrøsten.
Jeg rekker så vidt å trekke på smilebåndet før jeg kjenner at det lukter svidd. Dragen? tenker jeg forvirret før jeg registrerer at eldstemann entrer kjøkkenet for å hente bagettene han varmer opp. Svilukten kommer nok fra osten som ligger igjen på bunnen av steikeovnen etter siste lørdagspizza.
– Skal du ikke på foreldremøtet likevel? spør han.

Jeg husker at jeg har meldt meg på «foreldreskolen» for å få en innføring i hvordan spill blir brukt i fysikkundervisningen på videregående.
– Jeg kan godt slå av spillet for deg, sier han tjenestevillig og tar imot fjernkontrollen. Idet jeg knytter skoene, hører jeg vignetten fra favorittspillet hans. Jeg stikker hodet inn i stuen, og får et glis fra eldstemann som har tatt plass i stolen der jeg nettopp satt og spilte.

Godt levert, innrømmer jeg for meg selv og skynder meg avgårde. Slår inn på gangveien som følger sporet til Bybanen, på vei mot Nordahl Grieg videregående skole.

Døren til klasserommet står åpen. En håndfull foreldre sitter allerede bak de doble pultene. Jeg setter meg ved siden av en av mødrene fra nabolaget. Vi har hatt barn i samme klasse siden barneskolen. Hun er en av de få damene jeg kjenner som spiller rollespill online. Vi mimrer litt om felles spillopplevelser og hvordan hun i sin tid motiverte meg til å begynne å spille.

Framme ved kateteret har to elever tatt plass, mens lærerne sitter på hver sin stol på venstre side av klasserommet.
– Vi skal fortelle hvordan vi har brukt spill til å utforske fysiske lover. Etterpå kan dere prøve selv på maskinene som vi har satt ut, sier en av de kortklipte guttene ivrig.

Han forklarer mens klassekameraten bruker tastatur og mus til å opprette et testlaboratorium inne i spillet. Sammen demonstrerer de hvordan laboratoriet kan dreies rundt så vi kan studere det fra flere vinkler. Første forsøk går ut på å slippe en kule fra taket i laboratoriet og beregne tiden det tar før kulen når gulvet.

Spillet minner om et førstehånds skytespill, med et slags gevær som kan brukes til å skyte portaler. Oransje portaler for inngang, blå for utgang. Eleven skyter en oransje portal i gulvet og en blå i taket like over. Når han slipper kulen gjennom, blir den sendt i en evig bevegelse mellom de to. Snedig, tenker jeg, mens jeg prøver å huske fysikkundervisningen den gangen jeg selv gikk på videregående. Bildet av fysikklæreren som skriver kompliserte formler med kritt på den grønne tavlen, er det første som dukker opp.

– Det er mange gode grunner til å bruke dataspill i undervisningen. I testlaboratoriet kan elevene gjennomføre fysiske øvelser i praksis, uten risiko for egen sikkerhet, forteller en av lærerne som har reist seg fra stolen i hjørnet. – Dessuten ønsker jeg at elevene skal forstå at fysiske lover er relevante også i dataspill.

Det er vår tur til å prøve. Det er lenge siden jeg har spilt på pc. Verken jeg eller naboen husker hvilke taster vi skal trykke på. Heldigvis kommer en av elevene og hjelper oss å opprette laboratoriet. Velvillig forklarer han spillets funksjoner og fysikkens lover. Jeg tenker at lærerne er heldige som har slike elever, mens jeg strever med å huske hva som var

Newtons tredje lov. Etter en stund overtar vi tastatur og mus og prøver oss famlende fram.

– Det går ikke så fort for deres generasjon å lære dette, sier han.

Jeg lurer på om jeg skal fortelle om de noen-og-hundre timene jeg har brukt på ulike dataspill, men bestemmer meg for å la være. Han prøver jo bare å oppmuntre oss. Vi fortsetter på egen hånd og skyter en oransje og en blå portal ved siden av hverandre i gulvet og dytter kulen gjennom. Den blir liggende og vippe opp og ned mellom portalene, mens hele laboratoriet vrir seg rundt i takt med kulens bevegelser. Vi morer oss med det en stund og prøver ut noen flere funksjoner før vi begir oss på hjemvei.

Når jeg kommer hjem, ligger fjernkontrollen på stuebordet. Jeg henter en kopp te og forbereder meg på kamp.

Jeg får øye på dragen som sirkler rundt langt over hodene våre og finner skjul bak en stein. Flere steinformasjoner ligger strødd som ruiner utover ørkenlandskapet. Fortærte rester av døde dyr stikker opp mellom steinene, noen av skjelettene ligner mennesker. Geiteskrottene blir ikke det første måltidet dragen inntar her.
– La oss prøve å ikke bli spist levende, kommer det muntert fra skarpskytteren.

Dragen har kommet nærmere. Sanden virvles opp idet den går inn for landing og setter føttene i bakken. Vingene er fremdeles spilt ut. Halen svinger hissig og virvler opp mer sand, mens hodet virrer fra side til side med utspilte nesebor. Plutselig snur dragen hodet og ser rett mot oss. En dødbringende ildstråle treffer steinene. Det er ingen vei tilbake. Vi sprer oss utover og angriper fra hver vår kant.
– Mamma. Jeg vant. Jeg reddet verden! hører jeg plutselig fra gutterommet.
Stemmen hans er glad. Jeg lar meg rive med og mister konsentrasjonen. «Your journey ends here,» leser jeg på skjermen.
Slaget er tapt. Jeg innser at jeg trenger mer styrke for å overvinne dragen, og går i gang med et enklere oppdrag. Dette har vært en bra dag, tenker jeg og kikker på klokken. Den viser over midnatt. Har jeg spilt i tre timer uten stopp?
– Vi må ta en alvorlig prat om den spillingen din, mumler jeg ned til katten som ligger og sover i fanget mitt, men jeg får ikke noe svar.

Neste morgen våkner jeg tidlig. Det er stille i huset. Jeg henter en kopp kaffe og starter nedlastingen av et spill som har vært mye omtalt på blogger jeg følger. Snart er jeg fordypet i rollen som fotostudent på et college i en amerikansk småby.

Med et polaroidkamera som følgesvenn rusler jeg rundt på campus og slår av en prat med studentene der. Plutselig flakser en sommerfugl like foran øynene mine som om den ønsker at jeg skal følge etter. Det gjør jeg, og håper på et nærbilde av skjønnheten med de nydelige blå vingene. Idet vi runder hjørnet slår den seg ned på en gjerdestolpe. Jeg skynder meg å knipse og hører den velkjente lyden fra et papirfoto som baner seg vei ut av kameraet.
I det samme får jeg øye på en student som vifter med en pistol mot en høy jente med blått hår som stikker ut under strikkeluen like foran meg. Merkeklærne hans står i kontrast til hennes røffe klesstil, og jeg lurer på hva de krangler om. Jeg skynder meg tilbake rundt hjørnet, men er redd lyden fra kameraet har gjort dem oppmerksom på meg. Jeg vet at gutten kommer fra en av byens rikeste familier, og jeg har liten lyst til å komme i konflikt med ham.

Bak meg hører jeg sko som klikker målbevisst over skoleplassen og ser over skulderen at gutten har kurs rett mot meg.
– Du der. Hva var det du tok bilde av? Gi meg fotoapparatet, sier han hissig og prøver å rive det ut av hendene mine. Jeg tviholder på apparatet og faller samtidig bakover.
Plutselig svinger en lysegul pickup inn på skoleplassen i stor fart og bråbremser rett foran oss. Bilen er oversprøytet med søle, og jeg kan så vidt skimte nummerskiltene. Jeg reiser meg opp. Fra speilet dingler en fjær og en blek hodeskalle i miniatyr. Bak rattet sitter jenten med blått hår stikkende ut under luen.
– Hopp inn, sier hun. Jeg tar plass og får en godmodig hilsen fra en nikkedukke som står i frontruten idet jeg dumper ned i forsetet. Et iltert spark treffer bildøren på min side. Jeg kan ikke for at jeg lurer på om gutten har fått søle på de blankpussede skoene sine.

Bilen skyter fart og det hviner i bilhjul idet vi svinger ut fra skoleplassen. Rart å treffe Chloe igjen på denne måten. Vi har ikke sett hverandre på fem år, og hun har forandret seg mye. Tatoveringen på underarmen er ny, og hun virke mer innbitt. Kanskje for å dekke over en sorg? Inni meg vet jeg at det er min skyld at vi mistet kontakten den gangen.
– Det ser ut som fotoapparatet ditt fikk seg en smell, sier hun. Bli med hjem til meg, så kan vi fikse det.

En SMS tikker inn og rykker meg ut av collegelivet. Den minner meg på at jeg har en avtale med kulturklubben i byen. Med et sukk slår jeg av skjermen og legger fra meg fjernkontrollen.

På Bybanen finner jeg et ledig sete og fisker fram mobiltelefonen. Snart er jeg dypt konsentrert om å få fargerike godterier til å legge seg på rad. Et irriterende spill som jeg dessverre er hektet på for tiden. Den liflige lyden av fargerike godterier som triller og går i oppløsning klinger godt i ørene, men jeg misliker den slepne mannsstemmen med overdrevent behov for å kommentere trekkene mine underveis: Sweet, Delicious, Sugarcrush…

Sukkertøyene triller på plass før jeg forlater banen på nest siste stopp. Jeg skrår over skinnegangen mot kafeen på biblioteket hvor vi har avtalt å møtes.

Inne på biblioteket forteller den elektroniske tavlen at forsker Kim Johansen Østby snart skal snakke om homoseksualitet og kjønn i dataspill. Til min glede ser jeg at dragespillet mitt er blant dem som blir omtalt i foredraget.

Kafeen er full, men jeg drar fort kjensel på damene fra kulturklubben. To av dem står ved disken for å kjøpe kaffe. Begge med kortklippet, stripete hår. De tre andre har tatt plass ved bordet. En av damene har funnet fram mobilen og stirrer på skjermen mens fingrene beveger seg iherdig der de stikker ut under den grå ponchoen. Jeg skimter fargerike godterier som triller nedover og skjønner hvilket spill det er.

Endelig er vi samlet rundt bordet, og ikke uventet går samtalen snart i retning av bøker.
– Filmen er minst like bra som boken, til og med mannen min har lest den. Men han vil ikke se den på kino. Han er redd det blir en tåreperse.
Jeg har ikke fulgt med og må spørre hvilken bok og film de snakker om.
– «Et helt halvt år» av Jojo Moyes. Har du ikke lest den?
– Nei, jeg holder på med et dataspill som handler om vennskapet mellom to jenter og hvordan livene deres blir påvirket av valgene de tar, sier jeg.
Det blir helt stille. Fem par øyne stirrer på meg.
– Spiller du dataspill? Er det ikke bare fjortiser som holder på med sånt?
– Spilte ikke du nettopp et spill på mobilen, spør jeg forsiktig damen ved siden av meg.

– Bare mens jeg ventet på dere. Det er jo noe helt annet, svarer hun og knapper hurtig igjen det rosa dekselet på smarttelefonen.
– Jeg liker spill med en god fortelling, på samme måte som i bøker, forklarer jeg. – Det er faktisk enda mer engasjerende å spille en historie enn å lese den, men det tar jo litt tid.
Ingen hører etter. De har viklet seg inn i en diskusjon om Tomas Espedal. En av damene har gått på skole med ham, og nå diskuterer de både forfatteren og bøkene hans.
«Kulturkjerringer», tenker jeg oppgitt og kikker stjålent mot trappen til andre etasje.

Jeg unnskylder meg med at jeg har noe viktig å gjøre, og sniker meg opp trappen der foredraget om homoseksualitet og kjønn i dataspill snart begynner. Publikum er allerede på plass og jeg synker ned på en stol helt bakerst.

– Homoseksualitet er dårlig representert i mediene, sier forskeren.
Han berømmer spillutviklere som våger å bryte mønsteret med hypermaskuline helter og overseksualiserte kvinnelige karakterer.

Enig, nikker jeg og tenker på magikeren og de andre brokete karakterene jeg har blitt kjent med i dragespillet. En kar som sitter foran meg lurer på hvordan gode representasjoner i dataspill kan være med på å endre holdninger.
– Et interessant spørsmål som fortjener et utdypende svar, sier forskeren underfundig, uten å forklare hva han mener.

Etter foredraget plukker jeg med meg et spill jeg har bestilt. Damene i kulturklubben er i ferd med å bryte opp. Jeg vinker til dem og setter kursen mot bybanen..

Hjemme har tenåringen kapret fjernkontrollen. Jeg finner i stedet fram Morgenbladet og slenger meg på sofaen. Artikkelen «Alt står på spill» forteller at like mange kvinner som menn spiller dataspill. I hvert fall i Storbritannia.

Det er jo ingen nyhet, tenker jeg søvnig og kjenner at avisen glir ut av fingrene mine. Jeg sovner på sofaen og drømmer at jeg går gjennom en oransje portal. Jeg kjenner meg straks igjen, selv om kafeen er stengt for dagen og biblioteket er tomt for folk. Andre etasje synes mørklagt. Plutselig er det noen som slukker lyset, og det blir stummende mørkt. Jeg famler meg mot bokreolene og unngår så vidt å rive ned en hylle med bøker. En lommelykt sender en lysstripe mellom reolene. En slepen mannsstemme roper navnet mitt. Jeg dukker ned bak bokhylla og holder pusten. Strupen snører seg sammen, og jeg kan høre mitt eget hjerte slå. Dette må være et mareritt. Flere lysstråler dukker opp og beveger seg rundt. En av dem vil snart lyse opp gjemmestedet mitt.
– Bøker, bøker, bøker, ikke spill, hvisker utydelige kvinnestemmer.

Delicious, piper det fra mobiltelefonen til en av dem.

Jeg beveger meg mot utgangsdøren som blir synlig i lyset fra en lommelykt, mens jeg prøver å unngå å havne i lysstrålene. En blå portal åpner seg like foran meg. Jeg smetter gjennom og står på fortauet utenfor.

Det hviner i bremser. En møkket pickup skrenser inn mot fortauskanten. Lukten av svidd gummi kiler i neseborene. Vinduet blir rullet ned, og jeg kjenner igjen stemmen til jenten med det blå håret:
– Hopp inn!

Jeg åpner døren. Strikkeluen ligger på setet. Jeg slenger den over nikkedukken i frontruten før jeg setter meg i bilen. Hvem er jeg egentlig nå? tenker jeg idet jeg fester sikkerhetsselen.
Pickupen ruller ut i veien og svinger til venstre, inn i sporet til Bybanen. Chloe ser annerledes ut uten lue. Månen skinner dunkelt gjennom bilvinduet og gir en myk glød til det blå håret hennes.

Jeg lurer på hvor vi skal, men vil ikke spørre. I stedet lener jeg meg tilbake og tenker at dette kan bli en eventyrlig reise.