Jeg kjente ham kun gjennom spill. Men da han døde, ble jeg overrasket over hvor vondt det gjorde.

Det startet med Pokémon.

Det startet med null engelskkunnskaper, masse fantasi og et brennende ønske om å klare det samme som storesøster. Det startet med nysgjerrighet, klissete fingre og en Gameboy Color. Det handlet om mestring og en skarp læringskurve. Jeg hadde med gameboyen på SFO og lånte den bort til de minste. Vi satt sammenkrøpet i et hjørne så lærerne ikke skulle se hva vi drev med. Da en ny og ukjent Pokémon åpenbarte seg på den lille skjermen, holdt vi pusten. Jeg holdt på å bite av fingeren til Silje da hun trykte spillet feil vei inn i åpningen. Vi lo av Erlend som mistet konsollen sin i do. De voksne skjønte lite av hvorfor vi plutselig var blitt så rolige og medgjørlige.

For meg har det hele tiden handlet om å gjøre noe sammen. Det handler om forbindelsene, om kontakten og om konkurransen mellom de jeg var med. Mitt første møte med et globalt nettsamfunn var i Maplestory. Lillebror startet, så meg, søsteren min, og mamma, og før vi visste ordet av det hadde vi et helt nettverk av både norske og utenlandske venner. Jeg falt rett inn i en verden der jeg kunne være akkurat den jeg ville. Siden jeg var tolv, nerdete og generelt ganske håpløs, var det ingenting jeg ønsket meg mer. Jeg skulle være en ærverdig Dragon Knight. Jeg skulle beseire monstre og vinne beundring fra mennesker verden over. Jeg hadde tross alt et ganske labert liv ellers, jeg var middelmådig på fotballbanen og ikke spesielt populær. I spillene fant jeg en arena der jeg kunne skinne.

Også jeg skulle selvfølgelig ha meg kjæreste.

Noen burde kanskje advart meg mot å slippe folk så nært innpå, men jeg hadde nok ikke hørt på dem uansett.

Min gentleman Terrance14 forsvant sporløst etter et par uker. Nederlenderen Rick var utro med en fjortenåring. Yaniv kunne ikke et snev av engelsk.

Til tider levde jeg meg sånn inn i spillet at det nesten tippet over. Jeg var ikke like mye utendørs lenger. Det rev en lengsel i meg når jeg var på skolen. På et tidspunkt datet jeg en hacker, så en israeler, tre amerikanere og en syttenåring som ville se meg naken på webcam. Mellom 2006 og 2008 hadde jeg kanskje 10–15 kjærester.

Når du slipper en gjeng tolvåringer ut i spillverdenen, skjer det ting. Du vet aldri hvem som befinner seg på andre siden av skjermen, om de vil deg godt eller vondt. Det er kanskje spesielt vanskelig for et barn, selv om det ikke oppleves sånn for barnet selv. Jeg tror det var enormt viktig at mamma spilte og visste hva jeg drev med.

Men det finnes heldigvis mange gode folk der ute også.

Jeg var 13. Jeg skrev navnet hans i norskboka og på pulten min. Visste ikke annet enn navn, alder og hvordan stemmen hans hørtes ut over telefonen, hele veien fra Storbritannia til Norge. Forholdet varte selvfølgelig ikke. Da jeg begynte på ungdomsskolen fikk jeg interesse for andre ting, og fikk til slutt en virkelig kjæreste. Den siste spillkjæresten holdt jeg likevel kontakten med. Han var verdt å ta vare på.

I 2014 døde han brått av kreft.

Det overrasket meg hvor vondt det gjorde.

Det er ingen som snakker om hvor smertefullt det er å miste noen du har møtt på nett. Det er ingen debatt om hvor dyrebare disse vennskapene kan være, ikke bare for utskuddene i samfunnet og de rare kidsa, men for absolutt alle. Det er ingen som snakker om hvor fælt det er å ikke kunne gå i en begravelse fordi du bor for langt unna.

Jeg har venner i Sverige, Danmark, Bahrain, Australia, USA, Canada, Nederland, England, Tyrkia og Israel. Jeg ville ikke møtt en eneste en om det ikke var for dataspill. Unge som tilsynelatende isolerer seg og blir asosiale, har sannsynligvis likevel et globalt nettverk gjennom spillene. Hvorfor er disse vennskapene sett på som mindre verdifulle enn de vi halvhjertet innleder på skole og jobb i det virkelige liv?

På ungdomsskolen hadde jeg en venn som var fast bestemt på at nettvenner ikke var ekte venner. Han mente at du må ha møtt noen i virkeligheten før du kan kalle dem vennen din.

Dette provoserte meg. Hva visste vel han om alle jeg hadde blitt kjent med?

I dag forstår jeg hva vennen min mente. Jeg var godtroende, og hadde ingen garanti for at Terrance14 fra Nederland faktisk het Terrance, var 14 og bodde i Nederland. For alt jeg visste kunne han vært Dave, 37, født og oppvokst i mammas kjeller i Massachusetts.

Heldigvis har jeg garanti for mange andre vennskap jeg fikk på den tiden. Jeg mener fortsatt at vennen min fra ungdomsskolen tok feil.

Min beste venninne gjennom ti år møtte jeg også på Maplestory. Vi har chattet hver dag i årevis. Jeg har sovet på gulvet i huset hennes. Jeg studerte ved hjemstedet hennes, gikk på samme universitet og vi utveksler fremdeles julegaver. Hun kjefter på meg hver gang jeg gjør noe dumt, og jeg gjengjelder tjenesten.

Vennskapet vårt var ekte lenge før vi møttes på ordentlig. Hun var min klippe da det var skikkelig elendig å være tenåring. Hun var den som alltid hadde tid til å høre på det jeg ville si. Hun logget på spillserveren, tok meg med på eventyr og fikk tankene mine over på noe annet. Hun var støtten jeg trengte da ingen i det virkelige liv hadde mulighet til å være der.
Det er noe helt spesielt med følelsen av å være alene, men sammen.

Jeg hadde ikke vært den samme personen uten disse erfaringene, og jeg ville ikke vært foruten en eneste time i noen av disse spillverdenene.

Når jeg spiller, vil jeg alltid fortsette å oppsøke forbindelser. Jeg vil ta vare på de vennene jeg har fått, og ikke la meg skremme av dem som ikke ser verdien i dataspill. Jeg trenger ikke se lengre enn til søsteren min som venter sitt første barn med kjæresten hun fikk gjennom World of Warcraft.