Faen som jeg savner Nora. Det var hun som var klippen i slike situasjoner. Hun kunne ha satt seg ned ved siden av meg, strøket meg over det glattbarberte hodet mitt og sagt at det ikke var noe å være redd for, folk har opplevd verre, det er knapt krig det her, vi har jo mat og tak over hodet. I stedet ligger jeg her alene og speider utover det glisne landskapet gjennom kikkertsiktet på skarpskytterrifla jeg har bygget av skrot jeg har plukket opp hist og her. Kjenner vinden i ansiktet. Den har alliert seg med sanden for å slite vekk alle rester av sivilisasjon, slipe den ned til sine minste bestanddeler og spre den utover som et fint teppe over radioaktive sjøer, sletter, fjell.

Jeg betalte regninger i dag. Kald vinter. Strømregningen var to tusen kroner høyere enn vanlig.

En av bosetterne snakket om en gruppe raiders som plyndret og voldtok nede ved en av sjøene. Håpløse å forsvare seg mot, fulle av amfetamin og boler, bevæpnet til tennene, eller, i hvert fall til gommene. Dårlig med tannhygiene på de gutta der. Det var en av de tinga Nora og jeg var helt enige om: Shaun skulle pusse tenner. Uansett. Det var et helvete til tider, men den vanen må læres tidlig. Jeg stoler ikke på menn som ikke pusser tennene to ganger om dagen. Og nå så jeg rett på en av dem. Retikkelet i kikkertsiktet hvilte rett over den blodige haken hans.

På bakken lå ei forsvarsløs jente og skrek, jeg kunne høre henne helt opp i kollen. Han var i ferd med å dra av henne kjolen da jeg trakk av. Innholdet i hodet hans sprutet utover husveggen. Ekkoet fra .50-kaliberen ljomet mellom fjellene. Jeg rakk å plukke ned et par til før resten løp og gjemte seg bak utbrente og utplukkede bilvrak. Jenta kom seg i sikkerhet.

Nytt terrorangrep. I Brussel denne gangen. Dagens Næringsliv skriver om at aksjekursen på SAS og Norwegian stuper, som den ofte gjør når folk blir redde for å fly. På forumet: Gode muligheter for terrorgevinst nå karer, kjøp i dag, selg i morgen.

Nesten uansett hvor du befinner deg når natten faller på, er stjernehimmelen altoppslukende. Det finnes knapt andre lyskilder enn en og annen oljelampe, så du kan se både stjernetåker og gasskyer. Av og til setter jeg meg bare ned i en forlatt sofa i utkanten av en by og drømmer meg bort til den tiden da jeg måtte kjøre flere timer inn i skogen eller fjellheimen for kanskje å kunne få knipset et ålreit bilde av Melkeveien. Det er ikke kjøreturen eller kameraet eller de mange timene med etterbehandling av bildene jeg savner. Det er lukten av skog, følelsen av mose under føttene, den truende lyden av ufarlige dyr i krattet.

Naboen maler huset. Jeg snakket med ham på vei til T-banen en morgen. Han skrøt av at han brukte litauere i stedet for polakker. «Blitt så dyre de der polakkene nå, vet du.»

Vennene mine, eller, de er vel heller allierte, folk som er like avhengige av meg som jeg er av dem, lytter oppmerksomt når jeg snakker. Det samme gjør jeg når de henvender seg til meg. Hører du ikke ordentlig etter, ender du opp i et blodig nett hengende fra et tak i en forlatt kirke. Er du heldig har du dødd før supermutantene begynner å spise deg.

Se opp fra den telefonen da, for helvete. Jeg snakker til deg.

I en hel dag jakter jeg for å få nok skinn til å oppgradere beskyttelsesdrakten. Den begynner å gi etter i sømmene, og det er best å ha noe kroppsnært i tilfelle man går tom for fusion cores og må ut av rustningen. Kjipt å dø av en skorpionpigg i magen. Det tar lang tid å bearbeide læret så det blir medgjørlig nok til å forme, til å sy. Jeg har helt glemt hvor tilfredsstillende det er å lage ting selv.

Buksene mine koster 1200 kroner og er sydd av små barnehender i Bangladesh. Behandlingen de bruker for å få den til å se litt rufsete og tøff ut, er så giftig at alt drikkevannet deres er svart som tjære, og gjennomsnittsalderen i landsbyen er 22 år.

Jeg sitter i sofaen i det falleferdige huset vårt. Måtte skrote barnekrybben for å få nok treverk til å tette hullet i taket. Det eneste minnet etter Shaun og Nora som ikke er stjålet eller brukt til ved, er en rangle i plast. Jeg fikler med den, gransker den fra alle kanter, men den får meg ikke til å føle så mye lenger. Det begynner tross alt å bli lenge siden. Jeg legger ranglen tilbake i hylla, reiser meg og plystrer på Dogmeat. Han kommer løpende, bjeffer, og lurer på hva jeg vil. Utenfor herjer nok en radioaktiv storm.

Ringte banken i dag. Spurte om jeg ikke kunne få litt lavere rente. «Dere har et omdømmeproblem,» sa jeg. «Panama papers. Dere burde skamme dere.» De angret veldig. Jeg fikk 0,1 prosent lavere effektiv rente og høyere kredittgrense på mastercardet.

Det henger granater i fiskesnører fra taket. Gulvet er fullt av miner og badevekter bygget om til røykbomber. Sakte sniker jeg meg fremover og deaktiverer en og en felle. Med ett ser jeg den forbannede bikkja løpe forbi meg og rett inn i kaoset. Eksplosjonen kaster meg flere meter bakover og gjør selvfølgelig hele nabolaget oppmerksom på mitt nærvær. Heldigvis har jeg nok ammo til .44-kaliberen. Da jeg endelig kommer meg ut, ser jeg at Dogmeat er borte. Jeg går tilbake og finner ham liggende ved liket til en Brotherhood of Steel initiate. «Dette var din skyld.» Kjøteren bare klynker. Jeg fyller bæreveskene hans med ammo og noen overflødige våpen. Gir ham en morfinsprøyte, og etter noen sekunder er han på beina igjen. «Her, ta disse,» sier jeg og setter på ham et par flyverbriller og et skjerf. Han ser helt latterlig ut. «La oss gå og sjekke ut det dinosaurskjelettet oppe i nord.» Dogmeat løper i forveien. Jeg marsjerer etter i power armour (X-01). Helt usårbar.