Da påskeferien startet, dro jeg til hjem til mor og far. Jeg gledet meg til ferie i rolige trakter, med tid til å slappe av og drikke øl med gamle kompiser. Vel hjemme bar jeg baggen inn på gjesterommet. Fra mitt gamle barndomsrom hørte jeg lillebroren min. Jeg banket på døren og ventet. Ingen svarte, men plutselig skrek noen «motherfucker»! Jeg banket igjen og åpnet døren forsiktig.

Broren min satt krokbøyd med hodetelefoner og stirret inn i dataskjermen. Han la ikke merke til meg. Jeg så meg rundt i rommet. Mine gamle møbler var overøst av fremmede elementer. I bokhyllen glimtet det i metall: Utallige ledninger stakk opp mellom noe som lignet stasjonære datamaskiner, tastaturer og propeller. Alt sentrerte rundt maskinen som duret på gulvet. Jeg hadde aldri sett en lignende maskin. Veggen i den koffertformede boksen var av glass. På innsiden blinket små pærer til duringen av noe som lignet en trommel. Jeg fikk det for meg at der inne var det et diskotek for minimaskinister.
Broren min oppdaget meg og skvatt til.
– Faen a, gidder’u å banke?
Jeg åpnet munnen i et halvveis svar, men han brøt inn.
– Nei, jeg snakker ikke til deg. Sofus kom hjem… Hæ? Okei, ja, vent litt.
Han trykket inn en knapp på hodetelefonene og la dem fra seg.
– Hva spiller du? spurte jeg.
– Noe greier, hva vil du?
Jeg satte meg i sofaen, nikket mot flatskjermen. – Har du noen fete spill jeg kan prøve?
Han smilte overbærende.
– Noen fete spill?
Han reiste seg fra kontorstolen, løftet frem en bunke spillcover ut av TV-bordet.
– Når fikk du PS4?
– Fikk den i bursdag.
Jeg så på klokka. Det var enda noen timer til jeg skulle møte gutta på baren nede i sentrum. Jeg strakk meg tilfeldig etter et spill i bunken.

Scenen åpnet seg i en førstepersons synsvinkel inne i et hus. Jeg gjenkjente øyeblikkelig 50-talls-interiøret. Men i kontrast med møblementet svevde en robothushjelp med navn Godsworth. Barnegråt lød i bakgrunnen. En kvinne snakket til meg. Hun spurte om jeg kunne trøste barnet. Kvinnen måtte være min kone. Fire svaralternativer kom til syne på skjermen. Jeg valgte å gjøre som hun sa og fant fram til min sønn. Det første som slo meg var at dette måtte være en slags moderne Sims-spill, med enestående grafikk.

Så smalt det. En atombombe gikk av i det fjerne, og panikken spredde seg gjennom det lille nabolaget – endelig litt action. Jeg grep min sønn og familien løp med folkemengden mot en underjordisk bunkers.

Jeg våknet fra en nedfrysning inne i en kapsel. Ut av vinduet så jeg tre menn. De var tungt bevæpnet. Lederen pekte på kapselen til min kone. Hun våknet. Mennene rev spedbarnet ut av armene hennes. Hun kjempet imot og skrek etter hjelp. Lederen la en revolver mot tinningen og trakk av. Hjernemasse sprutet og malte veggen rød. Min kone falt sammen. Alt ble mørkt.

Jeg var bergtatt. Spillets fortelling hadde sugd meg inn. Hevnen måtte jeg ha, jeg måtte spille videre. Jeg tok opp telefonen, meldte gutta og sa at jeg ikke fikk mulighet til å møte dem. De lurte på hvorfor. Hvordan skulle de forstå at min kone var drept og min sønn var kidnappet? Nei, det kunne jeg ikke forklare. Jeg skrev noe vagt om en lang togtur og forkjølelse. Så satt jeg meg godt til rette i stolen, og gjennom min brors femtitommers flatskjerm falt jeg tilbake i det utrolige universet. Broren min dultet meg skulderen. Han stod i boksern. Utenfor vinduet lyste månen.
– Jeg skal legge meg nå, sa han.
– Nå? mumlet jeg.
– Klokka er halv tre liksom.

Han la seg under dyna. Fortumlet skrudde jeg av spillet og tuslet inn på gjesterommet. Da jeg endelig sovnet, hadde jeg rare drømmer. Jeg løp rundt i et postapokalyptisk univers. Bygde små landsbyer for overlevende som ville leve fredfulle liv, beskyttet mot bandittene som flakket rundt i den lovløse verden og levde av de svake. Jeg sloss mot underlige skapninger som hadde mutert i den radioaktive atmosfæren etter katastrofen. Jeg var en fuckings helt.

Mamma ropte at det var frokost. Øynene mine var tørre og vonde. Jeg grep mobilen på gulvet. Klokka var ikke mer enn åtte. Jeg stønnet, hev bena ut av senga og lirket på meg olabuksa. Det duftet bacon på kjøkkenet. Det første som slo meg: Hadde jeg plantet nok matressurser i landsbyen før jeg skrudde av i går? Det var så vidt jeg overkom trangen til å løpe opp i andreetasje og skru på spillet.
Jeg skrapte den siste brødbiten over asjetten. Dro med restene av eggeplommen.
– Du er så stille, hva tenker du på?
Mamma tittet på meg over kaffekoppen.
– Ikke så mye, smilte jeg tilbake. – Tusen takk for frokost!
Jeg tok med asjetten og åpnet oppvaskmaskinen.
– Du dro ikke ut med gutta i går?
Jeg ristet på hodet.
– Deilig det, å få slappet av litt hjemme, ikke bare være på farta, eller hva?
– Jupp, svarte jeg og la bestikket i kurven. – Men jeg skal nok ut i dag.

Men først har jeg noen matressurser å ta meg av, tenkte jeg. Mamma nikket. Jeg gikk opp i andreetasje, inn på rommet til brodern og startet opp konsollen. Spillet hadde akkurat lastet inn da han kom inn på rommet.
– Faen, du skakke spille nå.
– Hvorfor ikke? spurte jeg, forfjamset over hvor irritert jeg ble.
– Jeg skal sove, sa han flatt.
– Sove? Du har jo nettopp spist frokost.
– Så?
Han trakk på skuldrene. Så pekte han på flatskjermen.
– Hvis du skal spille hele ferien, kan du ta med TVen på ditt eget rom.
– Jeg skal ikke spille hele ferien, svarte jeg surt.
Han sa ikke noe mer. Jeg satt noen sekunder i sofaen før jeg reiste meg, dro ut kontakten og løftet flatskjermen ut av rommet.

Ute på ettermiddagen var jeg endelig på sporet av min kones morder. Jeg var virkelig nær. Sammen med en kompanjong, en slags detektiv ved navn Nick Valentine, hadde jeg herjet rundt i landskapet. Våpnene mine var oppgraderte, rustningen var solid. Jeg var klar for å brutalt avslutte mannens liv.

Kampen gikk fort. Jeg barberte vekk bandittene og fikk min hevn. Men plottet seg strammet seg om meg: Sønnen min var fortsatt savnet.

Kellogg, morderen, rakk ikke å fortelle noe om min sønn før han døde. Valentine hadde en mulig løsning, men den var søkt. Han visste om et laboratorium som kunne lese minner ut fra hjernemasse. Jeg bestemte meg for å gi forslaget hans et forsøk, tross alt, han hadde ikke sviktet meg enda. Men først var det middag.

Da jeg slo av spillet for å spise, hadde jeg en rar følelse. Som om den virkelig verden ikke lenger var så ekte, eller om ikke annet, så interessant. Fysisk forlot jeg skjermen, men fantasien ble igjen. Jeg hadde kjent følelsen som ung. Tretten, eller fjorten år, da jeg leste bøker som Harry Potter og Ringenes Herre. De dagene jeg leste ut mursteinklosser på en uke. Bøkene var en malstrøm som ubarmhjertig sugde inn alt. All fantasi, alle følelser og tanker. Spiste de opp, dro de ned i sitt univers. Jeg bare fortsatte og fortsatte nedover i det fantastiske. Virkeligheten ble flat. Jeg ble flat. Jeg hadde ikke noe til overs for noe annet. Og hvordan kunne jeg? Hva hadde tacomiddag, eller én-spretten med nabogutta, å stille opp med mot Aragorn og orker? Hva er spenningen med å sparke en ball i luften i sammenligning med å slåss for livet med trylleformularer?

Det høres ironisk ut, men det er det ikke. Ikke for en fjorten år gammel gutt. Nå er jeg der igjen: 22 år og jeg har nettopp gjenoppdaget den barnslige og altoppslukende gleden. Igjen blekner den ekte verden. Drikke øl med gutta, dansegulv på nattklubber med jenter. Det er i beste fall trivielt.

Jeg spiste opp og returnerte til spillet. Valentine og jeg hadde fått tilgang til minnene. Spillet endret setting. Med ett balanserte jeg over nervene i Kelloggs hjerne. Små elektriske impulser lyste opp stien i nettverket. Plutselig ledet nervetråden inn i en scene. Et minne startet å utspille seg. Et sparsommelig møblert soverom kom til syne. Kellogg ligger i en krybbe. Han er tre år. Moren gynger manisk frem og tilbake ved siden av Kellogg. Utenfor døren hører jeg en mannsstemme skrike og hamre. Kelloggs stemme lyder i bakgrunnen. Han forteller sin historie. Så løsner minnet seg opp. Smuldrer inn i en tåke, og igjen står jeg på nervetråden.

Da seansen var over, satt jeg igjen med tvil. Jeg hadde nye ledetråder om hvor min sønn kunne befinne seg. Men i dypet lurte en mer truende innsikt. Jeg gjenkjente tydelige paralleller mellom Kelloggs liv og mitt eget: En mann mister sin familie, og gjennom raseri og hat henter han vilje til å hevne seg. Men i en ubarmhjertig verden er hevnerens vei lang og kald. Det går mot høst, og bladene på moralens tre sitter løsere. Neste vindkast kan rive med seg det siste av menneskelighet. Hva blir igjen av den hengivende faren – en hvit kald stamme?

Herregud, det er bare et spill! Jeg la fra meg kontrollen. Ute av stand til å roe ned entusiasmen i kroppen. Ja, bare et spill, men for et jævlig, fantastisk, utrolig spill! Plottvistene, karakterutviklingene, dialogene, dramaturgien. Det var subtilt, velskrevet og eksepsjonelt godt utført. Spillskaperne var ikke dataingeniører som satt sammen funksjoner i et program. De var diktere, dramatikere og forfattere. Jeg lo av fryd. Ved et slumptreff hadde jeg havnet i dette universet og på dette underlige stedet gjenkjente jeg kvaliteter som jeg forbeholdt Sofokles, så vel som Shakespeare!
Mobilen vibrerte, det var Henning.
– Halla, hvordan er formen? Ses vi hos meg 21?:D

Jeg hadde glemt avtalen, men det var enda noen timer igjen. Bare spille litt til, så hoppe i dusjen og være fresh and sharp til ni.
– Hey, bedre i dag, vi ses!

Det banket på døren. Mamma tittet inn.
– Sitter du her enda?
– Mhmm.
Hun ble stående i døråpningen. Jeg satte spillet på pause og så på henne. – Ja, jeg skulle bare si at vi legger oss. God natt da.
– Natta.
Jeg satte telefonen til ladning før jeg la meg. En ramse med rasende meldinger og tapte anrop lyste på skjermen. Jeg fikk ta det i morgen. Ikke noe mer spilling denne ferien. Nå fikk det være nok. Jeg var for gammel til å dvele i den barnslige gleden. Jeg hadde bøker jeg måtte lese, oppgaver å skrive, venner å møte. Det var ikke tid til å spille TV-spill.
Jeg våknet av at telefonen ringte. Halvt i søvne svarte jeg.
– Hvor i helvete var du?
Henning brølte inn i øret mitt. Jeg prøvde å samle meg.
– Jeg … det skjedde så mye, mumlet jeg.
– Du sa du skulle komme, så dukker’u ikke opp? Det er lumpent ass, vi ble bekymra og greier.
– Bekymra?
– Ja bekymra, for alt vi visste kunne du ha daua på veien hit.
– Hæ?
– Drit i det, hva gjorde du i går?
– Jeg spilte.
– Hva mener du?
– Broren min har fått den nye playstationen …
Henning avbrøt meg. – TV-spill? Du satt hjemme og spilte TV-spill, du kødder.
– Det er helt utrolig, man kan gjø …
– Det er et fuckings spill.
Han lo høyt fra den andre siden.
– Så da hadde du ikke tid til å si at du ikke kom da eller?
– Sorry ass, glemte det helt.
Henning ble stille en stund. Tanken på at jeg hadde sittet inne hele kvelden for å spille TV-spill satte han helt ut. – Jaja, men vi må få til å møtes senere denne uken eller no, onsdag? Passer det.
– Passer bra, svarte jeg.
– Cool, da snakkes vi senere.

Resten av ferien gjorde jeg mitt ytterste for å styre unna spillet. Men så fort jeg hadde noen timer til overs, satte jeg meg ned. Gjerne om kveldene, og da ble jeg sittende utover mot morgentimene. Jeg møtte Henning og gutta på onsdag. Jeg prøvde å forklare hva spillet handlet om. De var ikke interesserte. Henning børstet det vekk som et tidsfordriv for unger. Et rent underholdningsmedium. Påskeferien tok slutt og jeg satt på toget til Bø. Jeg tenkte på det Henning hadde sagt.

Det virket ikke riktig at det var et rent underholdningsmedium. Ikke noe mer enn hva enn klassisk tragedie var for grekerne i antikken. Publikumet strømmet til scenene i byen for å bli underholdt, og i dag er de samme stykkene regnet som høykunst. Spillet var et sammensurium, en kollasj som stjal det beste fra alle kunstsjangere. Det var litteratur, skuespill og film. Det var billedkunst og musikkomposisjoner. Alt unnfanget i denne lille blanke cd-en. Likevel falt spillet utenfor kunstbegrepet. I min vanlige krets – bestående av skribenter, musikere og teaterfolk – hadde jeg aldri før hørt noen nevne spillet som kunstform. Jeg kunne heller ikke huske å ha lest om spill og kunst i kulturtidsskriftene. Det virket galt, rett og slett feil.

Jeg så ut av vinduet. Skogene i Telemark skøyt forbi med skremmende fart. Jeg grublet over hva jeg egentlig hadde funnet inne på rommet til lillebror. Svaret var klinkende klart: Spillet var et monstrøst kunstverk.